Lesetekst 1: Jes 45,1–8 (Jes 45,5–8)
1 Så sier Herren til Kyros, sin salvede, han som jeg holder i hans høyre hånd for å kaste hedningefolk ned for ham, for å løse beltet fra kongers lender, og åpne dører for ham, for at ingen porter skal holdes stengt: 2 Jeg vil gå fram foran deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg hogge i stykker. 3 Jeg vil gi deg rikdommer i mørket og skatter som er gjemt på mørke steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud. 4 For Jakobs, min tjeners skyld, og for Israels, min utvalgtes skyld, kalte jeg deg ved navn. Jeg ga deg hedersnavn, enda du ikke kjente meg. 5 Jeg er Herren, og det er ingen annen. Uten meg er det ingen Gud. Jeg bandt beltet om deg, enda du ikke kjente meg, 6 for at de både i øst og i vest skal vite at det er ingen uten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. 7 Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette. 8 Dere himler, la det regne ovenfra, la det strømme rettferdighet ned fra skyene! La jorden åpne seg så den kan bære frelse som frukt, og sammen med den skal den la rettferdighet spire fram. Jeg, Herren, skaper dette.
eller Apg 1,1–5
1 Den første boken skrev jeg, Teofilus, om alt det som Jesus begynte med både å gjøre og å lære, 2 inntil den dagen da han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den Hellige Ånd hadde gitt sine befalinger til de apostlene han hadde utvalgt. 3 For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidd. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. 4 Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som dere, sa han, har hørt om av meg. 5 For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.
Lesetekst 2: 1 Pet 1,1–9 (1 Pet 1,3–9)
1 Peter, Jesu Kristi apostel – til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, 2 utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål!
3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, 4 til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene – 5 dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. 6 Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, nødvendigvis har sorg i mange slags prøvelser. 7 Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull – som jo lutres ved ild – skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.8 Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, 9 når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse.
Evangelietekst: Joh 20,24–31
24 Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem da Jesus kom. 25 De andre disiplene sa da til ham: Vi har sett Herren! Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og stikke fingeren min i naglegapet og legge hånden min i hans side, vil jeg ikke tro! 26 Åtte dager deretter var disiplene hans igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere! 27 Deretter sier han til Tomas: Rekk fingeren din hit, og se hendene mine. Og rekk hånden din hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende! 28 Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! 29 Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.
30 Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
24 Θωμᾶς δέ, εἷς ἐκ τῶν δώδεκα, ὁ λεγόμενος Δίδυμος, οὐκ ἦν μετʼ αὐτῶν ὅτε ἦλθεν ὁN Ἰησοῦς. 25 Ἔλεγον οὖν αὐτῷ οἱ ἄλλοι μαθηταί, Ἑωράκαμεν τὸν κύριον. Ὁ δὲ εἶπεν αὐτοῖς, Ἐὰν μὴ ἴδω ἐν ταῖς χερσὶν αὐτοῦ τὸν τύπον τῶν ἥλων, καὶ βάλω τὸν δάκτυλόν μου εἰς τὸν τύπον τῶν ἥλων, καὶ βάλω τὴνN χεῖρά μου εἰς τὴν πλευρὰν αὐτοῦ, οὐ μὴ πιστεύσω.
26 Καὶ μεθʼ ἡμέρας ὀκτὼ πάλιν ἦσαν ἔσω οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ, καὶ Θωμᾶς μετʼ αὐτῶν. Ἔρχεται ὁ Ἰησοῦς, τῶν θυρῶν κεκλεισμένων, καὶ ἔστη εἰς τὸ μέσον καὶ εἶπεν, Εἰρήνη ὑμῖν. 27 Εἶτα λέγει τῷ Θωμᾷ, Φέρε τὸν δάκτυλόν σου ὧδε, καὶ ἴδε τὰς χεῖράς μου· καὶ φέρε τὴν χεῖρά σου, καὶ βάλε εἰς τὴν πλευράν μου· καὶ μὴ γίνου ἄπιστος, ἀλλὰ πιστός. 28 ΚαὶN ἀπεκρίθη Θωμᾶς, καὶ εἶπεν αὐτῷ, Ὁ κύριός μου καὶ ὁ θεός μου. 29 Λέγει αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Ὅτι ἑώρακάς με, πεπίστευκας; Μακάριοι οἱ μὴ ἰδόντες, καὶ πιστεύσαντες.
30 Πολλὰ μὲν οὖν καὶ ἄλλα σημεῖα ἐποίησεν ὁ Ἰησοῦς ἐνώπιον τῶν μαθητῶν αὐτοῦ,N ἃ οὐκ ἔστιν γεγραμμένα ἐν τῷ βιβλίῳ τούτῳ. 31 Ταῦτα δὲ γέγραπται, ἵνα πιστεύσητεN ὅτι Ἰησοῦς ἐστιν ὁ χριστὸς ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ, καὶ ἵνα πιστεύοντες ζωὴν ἔχητε ἐν τῷ ὀνόματι αὐτοῦ.
NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: τὴν χεῖρά μου ♦ μου τὴν χεῖρα NVariant with NA/UBS: Καὶ ἀπεκρίθη ♦ Ἀπεκρίθη NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ [αὐτοῦ] NVariant with NA/UBS: πιστεύσητε ♦ πιστεύ[σ]ητε
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Den oppstandne og Tomas (20,24–29)
Tomas var «en av de tolv». Strengt tatt var de nå bare elleve igjen, men tolvtallet hørte med til deres embete og deres funksjon. De representerte de tolv stammene i Guds nye Israel, som skulle finne sin skikkelse i kirken. Derfor ble det en av deres første oppgaver å velge en tolvte apostel, slik at flokken på nytt ble fulltallig.
Tomas hadde vært fraværende på kvelden Påskedag. Vi har møtt ham før, som en enkel og oppriktig sjel. Han legger ikke skjul på at han tviler, og erklærer drastisk at det må massive beviser til for at han skal tro på noe så urimelig som at Jesus er oppstått fra de døde. Påskeuken, de usyrede brøds høytid, tar slutt, og apostlene samles igjen. Da kommer Jesus til dem med sin fredshilsen, slik som forrige gang. Nå vender han seg direkte til Tomas, som får lov til å gjøre akkurat det som han i sin uforstand har ønsket. Overveldet faller han til jorden. Og han stammer frem den bekjennelsen som Johannes vil vise at Jesus ventet å få. Det var den han la grunnlaget for med alt han sa og gjorde: «Min Herre og min Gud!» Tomas får nå en mild tilrettevisning. Det er godt og vel at han nå endelig vil tro. Men salige er de som ikke ser, og likevel tror.
Her vendes blikket fremover i tiden. Når Johannes forteller dette, har han i tankene alle dem som skulle bli nådd av evangeliet, dem han nå taler til og skriver for. Selv har han fått være blant dem som «så hans herlighet» (1,14). Han vet at dette ble ham forunt for at han skulle hjelpe andre til å tro. Han vet at de er salige, selv om de tror uten å ha fått se med øynene slik han har fått det. Han vet at Jesus også skal komme til dem, slik at også de får se hans herlighet – med troens øyne.
Sluttord (20,30–31)
Så har Johannes nådd frem til det som opprinnelig var tenkt som slutten på evangeliet hans. Han minner om det som hans lesere allerede vet, og som vi gang på gang er blitt minnet om: Han har bare fortalt en liten del av det som kunne fortelles om Jesus. Den apostoliske undervisningen som vi kjenner fra synoptikerne, har han for en stor del lagt til side. Han har gjort et lite utvalg, og det har han gjort for å hjelpe sine medkristne til å se hvem Jesus virkelig var. Når han snakker om å «tro», bruker han en form av verbet som ikke betyr å «komme til tro», men å bevares og styrkes i troen. Han vet at han har pekt på det nødvendige, det som behøves for å «ha liv i hans navn». Det er å se at Jesus var Guds sønn, og at Faderen selv var i ham.
Det er mulig, men ikke sikkert, at Johannes var en gammel mann da han avsluttet evangeliet sitt, eventuelt da en annen gjorde det etter oppdrag fra ham. I hvert fall har han fått en distanse til det han taler om. Det er som når man ser ei velkjent bygd på lang avstand, fra en fjern høyde. Gårdene har rykket nærmere hverandre. Detaljene flyter sammen. Men de store trekkene trer klarere frem. Vi ser sammenhenger som var vanskelige å få overblikk over da vi hadde dem tett innpå oss.